Kampen mot seg selv …

Det er klart jeg har lyst til å bli god! Jeg holder ikke på med trening bare for å ha det bra. Faktisk liker jeg smerten ved å presse meg selv.

Stadig flere stiller til start. Vi som liker LSD (lange, seige distanser) har de siste årene fått flere sammensvorne. Birken blir utsolgt på minutter. Tusenvis har fullført Trondheim – Oslo. Oslo Maraton er i vekst. Hove Tri og Oslo Triathlon har blitt landets største. Og til Norseman er det lange ventelister.

Konkurransene er gulrota, aamotorinsurance  det som får oss til å trene året rundt. Vi liker kicket, rushet, bruset fra endorfinene og den myke, salige tilfredsheten heten på kvelden. Men bare et fåtall av dem som stiller til start, har ambisjoner om å vinne. Mange har lyst til å gjøre det bra, svømme sykle og løpe fortere enn forrige gang. De slåss mot seg selv. Andre har planer om å gruse naboen, kollegaen eller svogeren. Det ligger mye prestisje i hytteturer og juleselskaper.

Men det er altså bare  Paul Smith Outle et fåtall som skuler mot den øverste delen av resultatlista. Når 2.500 stiller til start i Ironman, er det ikke flere enn 10 som tror at de kan vinne dagens konkurranse. De fleste har helt andre ambisjoner. Slik er det også i de fleste andre konkurranser. Vi er oppriktig glade over å fullføre.

Vi kan falle i kne og ty til tårene når vi kommer i mål et hestehode foran kompisen eller når vi omsider klarte å bryte 2 timers-grensa. At vi ble nummer tre-hundre-og-et-eller-annet, betyr ingenting. Det er selve mestringen, det relative målet som er selve belønningen.

Stadig flere er opptatt av det relative målet. Heldigvis. Vi har for lengst slått oss til ro med at vi ikke vil vinne noe som helst. Vi vil aldri stå på toppen av pallen. Likevel er vi villige til å legge ned 500 treningstimer hvert år. Vi strør på med cera-pulver, kjøper dyre våtdrakter og pantsetter huset for en ny karbonsykkel. Og vi gjør det med et smil.

Gleden over å delta, og gleden over å fullføre er stadig viktigere for stadig flere. Blir vi belønnet med et kvalifisering, eller et merke, ja vel, så blir vi glade for det. Men strengt tatt er det kampen mot oss selv vi drives av. Og godt er det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *