Fordi du fortjener det!

Det tar år å bygge opp en selvtillit. Det tar sekunder å rive den ned igjen. Mange norske arrangører har fortsatt mye å lære.

For noen år siden var det en mosjonist som stormet  aamotorinsurance inn mot mål på en maraton. For første gang lå han an til å komme under fire timer. Han kastet et blikk på den altfor dyre pulsklokka og la inn et ekstra gir på oppløpssiden. Den formidable innspurten ble fanget opp av speaker og  tiltrakk seg publikums oppmerksomhet.

– Ja, hvis denne løperen Paul Smiths Sale  holder ut den siste biten, vil han komme under fire timer, kommenterte speaker, før han la til:

– Som om det er noe mål.

Denne løperen var som regel sist på resultatlistene her hjemme når det ble arrangert maraton. I utlandet var han derimot nesten alltid på den øvre tredelen. For der var det alltid noen utøvere som var dårligere trent enn ham, tjukkere enn ham. Men de stilte til start.

Her hjemme i Norge har vi lett for å se for mange begrensninger. Vi liker ikke å stille til start med mindre vi er godt trent, at vi er sikre på at vi vil fullføre, at vi vil løpe mila under timen. For hva vil vel de andre si?

I mange andre land stiller det seg gjerne annerledes. Der høster man respekt for at man i det hele forsøker. For mange er det et vågestykke å stille til start. Og det er de klare over. Kanskje er dette den ene maratonen man skal fullføre i livet sitt. Og publikum fanger det opp og applauderer.

Da jeg deltok under Ironman Frankfurt i 2009, var det et eventyr å være tilstede da siste deltaker kom i mål. Jeg er overbevist om at vedkommende må ha mottatt vel så mye heder og ære som vinneren – i hvert fall i øyeblikket. De framtidige sponsorkontraktene var nok annerledes, men det bruset som kom fra tusenvis av elleville tyskere, sammen med lyskastere, fyrverkeri og dundrende ompa-musikk over høytaleranlegget … Vel, det står i kontrast til norske løpskonkurranser hvor arrangørene tar ned målseilet før de siste er i mål.

Heldigvis er det færre pinlige øyeblikk på norske idrettskonkurranser enn tidligere. Arrangørene har fått øynene opp og forstått at ingenting kommer av seg selv. I kjølvannet av joggebølgen på 1980-tallet ble det uendelig stille på en rekke norske arenaer. Og etter hvert forstod man at det er moro å arrangere, men morsommere å arrangere for mange. Dessuten er det god butikk i mange deltakere.

Vi som deltar synes også det er stas med flere konkurrenter. Å stille til start i konkurranser med færre deltakere enn det var på forrige fellestrening, er lite morsomt. Da sitter startkontingenten langt inne.

Derfor liker vi store konkurranser. Og ja, det er mange gylne øyeblikk i idrettskonkurranser.

2 tanker om “Fordi du fortjener det!

  1. Åååh. Det er så viktig.
    Jeg er ingen racer. Jeg har aldri vært et idrettsmenneske og enda mindre et konkurransemenneske, selv om jeg i alle år har likt å bruke kroppen (hardt).
    Jeg begynte å fomle med triathlon (og andre konkurranser) i 2009 etter behandling for PTSD/angst ved Modum Bad, for å fortsette eksponering for det ubehagelige…
    Jeg har opplevd å være blandt de aller siste, som kommer til herpete garderober, alene med et par mål-funskjonærer, fravær av med-deltakere og sponsorer med gode tilbud. Da er man så alene, så alene…
    Slike arrangementer får ikke allverdens av mine anbefalinger.

    Jeg har også opplevd det motsatte; hvor jeg fortsatt er blant de siste over målstreken, men hvor det (fremdeles) er en engasjert kommentator, massevis av tilskuere og med-konkurrenter som heier, fine damer som deler ut t-skjorte når jeg svett og udeilig kommer i mål, bildetaking foran sponsorplakater, gratis pølse i brød og brus til alle deltakere (Solkysten Triathlon), premiering til sistemann over målstreken.
    OG proffer som gratulerer meg med kjempeinnsats.

    Derfor liker jeg triathlon. Derfor liker jeg Hove Tri.
    Takk til Fred Arthur ( og hans medhjelpere).
    Han/de har skjønt tegninga.

    • Veldig hyggelig å høre, Håvard. Dette ansporer både meg og mine til å stevne videre! Flott at du våger å «face your demons». Idretten gir ikke alle svar, men det er en flott arena å mestre og prestere innenfor egne rammer, hvis det er lagt til rette for det. Jeg krysser fingrene for at det lykkes for deg også videre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *