Melkesyre og the big bang

Det er den med høyest gjennomsnittshastighet som vinner. Kunsten er å finne din anaerobe terskel.

Å komme i mål og ha en god løpsopplevelse i kroppen henger ofte sammen med at du klarer å disponere kreftene riktig. Men ikke alle klarer det. I enhver konkurranse er det alltid noen som kjører i veggen. De detter raskt bakover i feltet. I verste fall ligger de i grøfta, vrir seg i bannskap,  Michael Kors Bags Outlet UK fortvilelse, kramper og smerte. Kort tid etter må de bryte.

Hva skjer når du går på en smell? Og hvordan kan du unngå det?

Innen langdistanseidrett er  Michael Kors Outlet UK toppfarten mindre interessant. Selvfølgelig er det stas å ha futt i innspurten når kjæresten står og heier på deg, du skal slå naboen eller du ligger an til personlig rekord. Det er jo alltid bedre med 1.59 enn 2.00. Tallmagi kalles det. Men disse spurtegenskapene betyr i realiteten lite i lange løp. Det alltid den med høyest gjennomsnittsfart som vinner!

Så da kan en spørre seg: Hvor lenge kan du holde høy fart uten at du får melkesyre? Hva er farta di da? Er det arbeidsfarta di? Og hvordan vet du alt dette?

Svarene kretser rundt en grense vi kaller anaerob terskel. Med anaerob terskel menes det høyeste intensitetsnivået hvor det er full likevekt mellom produksjon og eliminasjon av melkesyre.

Anaerob terskel kan oppgis i belastning (fart eller watt), konsentrasjon av laktat (melkesyre) og puls (hjerteslag). Innenfor her ligger det også elementer som utnyttelsesgrad og arbeidsøkonomi, men grovt sett er anaerob terskel den farta og den hjertefrekvensen du kan arbeide med i én time ved stor innsats – uten at kroppen akkumulerer melkesyre.

Så hva gjør du hvis du skal trene eller konkurrere i mer enn én time? Svaret er innlysende. Du vet det egentlig. Kroppen din er jo skapt for lange, seige distanser (LSD). Du kan løpe utrolig raskt i kanskje 10 sekunder, men hvis du går, vil du (lett?) kunne holde på i timevis. Skal du prestere over lang tid, må du altså senke belastningen, det vil si farta.

Så hvorfor er det så vanskelig? For det vet vi, enten fra andres eller egne erfaringer, at det er lett å gå på en smell. Vi åpner i høy hastighet, kroppen fungerer, du er en maskin, en evighetsmaskin … Men så, plutselig er det bråstopp!

En kamerat hadde forberedt seg i månedsvis for en Ironman 70.3-konkurranse i Sveits. Han var godt forberedt foran konkurransen som starter med 1,9 kilometer svømming. Han hadde lagt bak seg en rekke økter i svømmehallen, og optimistisk stilte han seg lengst framme i feltet like før starten. Da startskuddet ble avfyrt, kastet han seg ut i sammen med proffer og tidligere toppsvømmere. Og det gikk bra! Han var på høyden med de beste, og svømmetakene gikk lett. Enn så lenge.

Med ett slo melkesyra inn. Han kjente at musklene stivnet og at han fikk betydelig pustebesvær. Fortvilet svømte han til sides og klamret han seg til en bøye for å hente seg inn igjen. Der hang han og dinglet mens han heiv etter pusten. Etter en liten stund la han merke til at bøyen var merket og at den viste foreløpig distanse. 175 meter stod det på bøya. Han hadde altså ikke svømt så mye som en tidel av distansen!

Kroppen er sjanseløs når melkesyra slår inn. Du stivner og blir fullstendig passivisert. Heldigvis går det an å sile melkesyra ut av kroppen igjen. Men også det er krevende. Syklister i felt opplever stadige rykk og er dermed ofte høyt oppe på intensitetsskalaen. Dermed vipper de også over den anaerobe terskelen, noe som gjerne er ensbetydende med akkumulering av melkesyre. Men de stivner ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke helt. I stedet roer feltet ned tempoet i perioder, slik at beina igjen blir samarbeidsvillige.

Syklistene er vant med å ligge på den anaerobe terskelen sin. Mye av treninga er rolig og foregår i intensitetssone 1, men også de beste må opp i sone 3 og 4. Ved å legge seg her, trener de på å ligge på den anaerobe terskelen (som ligner svært på smerteterskelen …). Samtidig trener de på å kvitte seg med melkesyrene mellom dragene.

Gode idrettsutøvere manipulerer grenseverdiene sine. De vet hvor terskelen er, og så skyver de på den. Hver av de harde øktene har som mål å bidra til at utøveren blir litt bedre enn sist.

Så hvor ligger den anaerobe terskelen? Toppidrettsutøvere kjenner kroppene sine godt. De tester seg jevnlig, enten det er snakk om maksimalt oksygenopptak (VO2 max), makspuls eller laktatnivå.

Du kan også finne din terskel. Du kan gå profesjonelt til verks og oppsøke et idrettslaboratorium. Her vil du løpe på en tredemølle eller på en ergometersykkel mens de måler laktatverdien din. Det gjør de ved at du arbeider progressivt opp mot maksimal belastning (utmattelse). Underveis tar de blodprøver (lite stikk i fingeren) av deg. I blodet måler de nivået av laktat og kan dermed si på hvilken intensitet (fart, puls eller watt) du ”rammes” av melkesyre og dermed stivner.

For deg som er mindre begeistret for blodprøver eller ikke vil gå så analytisk til verks, er det fullt mulig å forholde seg til en tommelfingerregel. De fleste av oss har nemlig en anaerob terskel som ligger rundt 80 – 85 prosent av makspulsen din.

Har du makspuls på 200 slag i minuttet (måles best med pulsklokke!), bør du ikke ligge over 175 i puls i løpet av konkurranser som varer i lengre enn én time.

Så spør det da; hvor viljesterk du er. Er du i stand til å motstå fristelsen til å legge inn din variant av Northug-rykket, for å skremme motstanderen eller imponere publikum. Du vet det smeller, så høyt at det er trolig slår inn på Richters skala. Men det var det kanskje verdt? Et sekund i Hall of Fame. Et glimt av storhet. Et gyllent øyeblikks lykke.

Er det ikke det vi kaller å leve?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *