Når det skorter på motivasjonen

camusVi trenger alle en drivkraft. Vi trenger en form for brensel som gjør det verdt å stå opp om morgenen, noe som gjør at vi motiverer oss for å holde på.

Min motivasjon er gjerne forfengelighet. På en plakat på et treningssenter står det skrevet: «Muskler er vanskelige å få, men lette å miste. Kroppsfett er lett å få, men vanskelig å miste».

Sånn er det. Om jeg ikke er i tilstrekkelig fysisk aktivitet, blir jeg fort tykk. Ikke alle er slik. Noen trenger ikke å trene eller passe på kostholdet for å holde seg slanke. De spiser sjokolade og søtsaker i stedet for frukt og grønt fem ganger om dagen, og ser fortsatt ut som et lite stykke silkepapir.

Speilbildet mitt er imidlertid langt unna hunk-begrepet og er i så fall et mislykket prosjekt. Så er det kanskje heller ikke her den reelle motivasjonen ligger, når det kommer til stykket.

Jeg trener fordi jeg liker å mestre, jeg liker å overvinne meg selv og få til noe jeg trodde ville være umulig. Men dette er ikke nødvendigvis en besettelse, slik mange tror. I bunn og grunn trener jeg ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.

Men ønsket om mestring til tross; til tider tar livet like fullt overhånd. Foreldremøter, selskapeligheter, tv-serier og overtid kveler all motivasjon. Om det ikke er tida som ryker, så er i hvert fall energien borte vekk, og treningsøktene blir i beste fall … bevegelse?

Jeg vet det så inderlig vel. Å trene – og mestre – handler om prioriteringer. Å gjøre noe med livet ditt, å bli så sprek som mulig, så god som livet og tida tillater; det krever noe av meg. Noe må jeg ofre. Jeg får ikke mer tid enn tidligere. Men jeg kan ommøblere litt i livet mitt. Da kan jeg frigjøre litt tid. Å få på plass gode treningsrutiner handler mest om å ofre de riktige tingene.

Akkurat nå jager jeg min egen motivasjon. For ce siste månedene har vært en jammerdal. Fjorårets skader er riktignok så godt som leget, men formen er borte vekk og det samme er de gode rutinene fra tidligere vintre. Hva skal til for at jeg igjen saler opp karbonhesten og kaster meg djervt på tredemølla?

I løpet av kort tid bør jeg bestemme meg. For ja, jeg trenger et mål. Noe målbart og åpenbart, noe å jage mot. Og mens jeg jager, siterer jeg mer enn gjerne Marte Krog (ja da, dette er korrekt og kildekritisk gjengitt fra bladet Mamma):

”Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen.”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *